Artsinformasjon

Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.

Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm!

Frosker og padder hører hjemme i denne ordenen. I Norge har vi tre arter frosk, og en art padde.

Laksen er den mest populære fisken blant mange sportsfiskere, og den kan bli opptil 40 kg for hanner og 20 kg for hunner. Laksen kan lett forveksles med sjøørret, men skiller seg ved å ha en lengre og smelere halefinnerot, færre mørke flekker under sidelinjen og den svake kløften i halefinnen. Fargene til laksen varierer med alder, kjønn og miljø. Når “blanklaksen” går opp i sin bardomselv for å gyte, blir den mørkere uten sølvaktig glans. Ikke all laks vandrer ut i havet. Noen laks bruker store innsjøer som “hav” og bekker og elver rundt innsjøen til å gyte i. De anadrome (havvandrende) laksebestandene har ulikt levesett i elven og i havet. I løpet av de første leveårene i elven vokser lakseyngelen lite. Når den er 3-5 år gammel (11-22 cm lang) blir den til smolt, og går ut i havet. I havet spiser laksen hovedsaklig fisk og vokser mye raskere. I løpet av 3 år er laksen blitt 90-105 cm lang og veier 8-13 kg. Etter 1-4 år i havet går laksen opp i sin barndomselv igjen for å gyte. Hvordan laksen finner tilbake til elven er ikke helt klart, men det antas at luktesansen spiller en stor rolle i navigeringen. Laksen finnes langs hele kysten og opprinnelig i de fleste store elver i Norge. På grunn av vassdragsutbygging, forurensning og overfiske har laksestammene i Norge blitt mye mindre de siste 30 år. I dag mangler funn av laks i fylkene Oppland og Hedmark.

Det finnes to arter av stingsild i norske ferskvann. Begge artene er små, og kjennetegnes bl. a. ved pigger foran den andre ryggfinnen. Deres betydning for den økologiske balansen i innsjøer blir ofte undervurdert og begge artene er viktig føde for annen fisk, f. eks. aure.

I Norge er all suter utsatt. For 150 år siden ble den satt ut av tyske gruvearbeidere i Solbergvannet ved Øyestad, og er derfra spredd seg til området Kragerø-Arendal. Den er også påvist i Asker, Eidskog, og Vinger kommuner. Noen opplysninger tyder også på at den kan finnes i Frøylandsvatnet på Jæren. På kontinentet finnes denne fisken i innsjøer med tett vegetasjon, og finnes ikke i innsjøer med steinbunn. Den er nattaktiv, og spiser i første rekke snegler og mygglarver. Den spiser også plantedeler.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.