Artsinformasjon

Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.

Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm!

Bekkerøye finnes ikke naturlig i Norge, men har blitt satt ut i vann og vassdrag på 1900- tallet. Fiskene i de selvproduserende populasjonene av bekkerøya i Norge er som regel småvokste og blir sjelden særlig større enn 100 g. Allikevel er det tatt 3-4 år gammel utsatt fisk på rundt 1 kg i Sørøst- Norge. Bekkerøye finnes nå i alle fylker utenom Finnmark, og den foretrekker rent, klart vann. Den kan trives i varmt vann hvis oksygeninnholdet er høyt, og lever av småkreps og fiskeyngel. Bekkerøya er fargerik, kjevene er store, og ryggen og sidene er lyst marmorert.

Brasmens utbredelse er begrenset til lavlandet på Østlandet. Der finnes den i vegetasjonsrike, grunne innsjøer eller sakteflytende elver. Den spiser fortrinnsvis bunndyr som den finner på mudderbunn. Brasme kan danne hybrider med andre karpefisker. I Norge er det registrert hybrider med mort og flire.

Dvergmalle er en nord-amerikansk art. Innført som sportsfisk til Europa, og siden spredd. Hos oss er dvergmallen bare kjent fra Asker i Akershus hvor den i 1890 ble satt ut i Drengsrudvannet. Dvergmallen blir hos oss sjelden større enn 33 cm, den liker seg godt på bløtbunnn hvor den om natten jakter insektlarver, muslinger og egg av fisk.

Hos oss finnes flire bare i lavlandet rundt Oslofjorden. Som brasme finnes den i grunne innsjøer med mye vegetasjon. Flire spiser zooplankton i det første leveåret, og går deretter over på bunndyr. Den er næringskonkurrent til brasme. De to artene har også svært lik gytebiologi. Begge gyter i strandsonen i mai-juni, og hybrider mellom artene forekommer.

Kjennetegn: Kanskje den fisken som ligner mest på en liten alligator? Den har lang, flat snute og et stort gap fylt med spisse tenner. Kjent for å spise artsfrender og andre fisk. Alle tennene krummer bakover mot svelget, og er organisert i doble rader for å kunne holde bedre på byttet.

Gjedda finnes i første rekke i de østlige delene av landet, men er også satt ut på Vestlandet og i Trøndelag. Til de østlige områdene hører også Finnmarksvidda. Gjedda er den av ferskvannsfiskene våre som er mest spesialisert på å spise fisk. Allerede fra 10 cm lengde begynner gjedda å spise annen fisk, også artsfrender. Mindre gjedde spiser i første rekke krepsdyr og insektlarver. Som regel blir gjedda større enn 10 cm allerede i løpet av første leveåret. Yngelen klekkes om våren, og i oktober kan gjedda ha blitt opptil 20 cm lang. Gjedda har også fysiologiske tipasninger til fiskediett. Muskulaturen er utviklet for å kunne gjøre lynraske utfall over korte avstander. Hunngjeddene kan bli betydelig større enn hanngjeddene. Hunngjedder opptil 18 kg er registrert, mens største hanngjedde er 3,5 kg. Gytingen foregår på oversvømt mark om våren. Eggene klekkes etter 10-15 døgn, og yngelen følger vannivået tilbake til innsjøen etterhvert som vannivået synker. Plommesekken er oppbrukt ca. 2 uker etter klekking, og yngelen er da ca. 12 mm. lang. Selv om gjedda er en god matfisk, har den liten økonomisk betydning i Norge.

Gullbust er utbredt på lavlandet på Østlandet. Svømmer ofte i store stimer. Lever i kjølig rennende vann og i innsjøer eller brakkvann nær utløp av elv eller bekk. Siden gullbusten tåler brakkvann er den meget vanlig utenfor Glommas munning. Gullbusten spiser vann- og luftinsekter av alle slag, mark, små snegler, av og til plantedeler. Ofte vaker den og tar insektene på overflaten. Den gyter tidligere enn de øvrige karpefiskene våre og bare i rennende vann. Gytingen foregår høyt oppe i vassdragene på sand- eller steinbunn i perioden mars-mai. Hannene har i denne perioden “gytevorter” over hele kroppen. Stimene oppholder seg på gyteplassen i et par uker, før de igjen trekker nedover.

Harr fins i Norge i østlandsområdet, i Finnmark og og spredt i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Harren trvies best i relativt kalde, rolige og oksygenrike elver, men fins i mindre anntall i en rekke sjøer. Arten er følsom for forurensing. Harren kan bli opptil 60 cm lang, men er som regel endel mindre. Det kjennes lett igjen på den høye, mørkprikkete ryggfinnen som står omtrent midt på kroppen. I gytedrakt er fisken fargerik, med rygg og ryggfinne farget i blågrått, purpur og lilla. Harren har liten munn, og lever for det meste av plankton, små krepsdyr og fiskeyngel.

Horken er utbredt i den sørøstlige delen av landet, nord til Grue i Glomma og i Mjøsa, og vest til Hellefossen i Drammenselva. Innenfor dette området ser den ut til å mangle i sure vann. Den er også funnet i et vann i Fana utenfor Bergen.
Horken er den minste av abborfiskene her til lands. Den blir ca. 13-15 cm lang, og maks. 10 år gammel. Den er som regel knyttet til bunnære områder, gjerne på dypt vann. Næringen er hovedsaklig fjærmygglarver, muslinger og andre bunndyr som den finner ved å grave i bunnsedimentet. Samtidig hvirvler den opp næringssalter fra bunnen, noe som kan ha betydning i forbindelse med indre gjødsling i forurensede innsjøer.

Karuss er registrert i hele landet, bortsett fra i Nordland og Finnmark. Karussen er innført i Norge av mennesker. Den er en av de mest hardføre artene som fins, så den klarer seg bra her i landet. Karussene er flinke til å holde vannet rent, og det er til dette formålet de fleste norske karussbestander er blitt etablert. Den finnes vesentlig i dammer og småtjern, mere sjelden i større vann og elver, på enkelte steder (Vågå) opptil ca 900 m.o.h. I Norge finnes det relativt gode bestander med stor karuss på Hadeland og i Bergensområdet. Karussen er sterkt knyttet til vegetasjonsbeltet hvor den spiser plantedeler, insektslarver og planktondyr.Takket være sin utrolige hardførhet kan karussen trives under dårlige forhold. Den tåler en høyere grad av forurensninger, oksygenmangel og vinterkulde enn annen fisk. Om vinteren går karussen i en slags dvale, ofte nesten helt negravd i mudderbunnen. Her tåler den at vannet bunnfryser, bare selve gjørmen omkring den ikke stivfryser. Gytetiden er lang. Eggene er klebrige, lyserøde, og gytes i et antall av 150.000-300.000. De kleber seg til vannplanter. Yngelen, som er 4,2-4,9mm lang, har hefteorganer foran øynene, og sitter passivt på vannplantene til resten av plommesekken i løpet av et par dager er brukt opp. Normalt oppnås kjønnsmodenhet i 3-4 års alderen.

Krøkle minner om lodde og har en stor munn med kraftige tenner. Den kan gjenkjennes på lukten som minner om råtne sylteagurker. Fisken er halvt gjennomsiktig og den ufullstendige sidelinjen kan bare sees på forkroppen. Krøkle som vandrer ut i brakkvann, kan bli opptil 34 cm lang, men individer i stasjonære ferskvannsbestander blir sjelden lengre enn 20 cm. Krøkle er utbredt i Øst- Norge øst for Telemark, og lever gjerne pelagisk på 15-20 meters dyp hvor den spiser dyreplankton. Om dagen går krøklene i stim, men om natten oppløses den når fisken går på næringssøk.

Lagesilda er utbredt på Østlandet og på Jæren. Den likner av utseende på sild, men skjellene sitter godt fast (dette iht litteratur, vi har fått tilbakemelding frå lokalfolk som mener det ikke stemmer) på kroppen i motsetning til sildas. Den er nesten utelukkende planktonspisende, og både yngel og voksen fisk lever pelagisk. Lagesilda gyter vanligvis i littoralen i innsjøen, men kan også gyte på dypere vann. Enkelte bestander (f. eks. i Mjøsa) gyter i tilløpselva. Gytetiden er vanligvis om høsten eller tidlig på vinteren, men det finnes også innsjøer med både høst- og vårgytende bestander (bl. a. Varaldsjøen ved Kongsvinger). Noen forskere argumenterer for at Lagesilda og dens nærmeste slektninger bør plasseres i en egen familie (Coregoniidae), men mange anser dem som medlemmer av laksefamilien, dog med en egen underfamiie (Coregoniinae).

Laksen er den mest populære fisken blant mange sportsfiskere, og den kan bli opptil 40 kg for hanner og 20 kg for hunner. Laksen kan lett forveksles med sjøørret, men skiller seg ved å ha en lengre og smelere halefinnerot, færre mørke flekker under sidelinjen og den svake kløften i halefinnen. Fargene til laksen varierer med alder, kjønn og miljø. Når “blanklaksen” går opp i sin bardomselv for å gyte, blir den mørkere uten sølvaktig glans. Ikke all laks vandrer ut i havet. Noen laks bruker store innsjøer som “hav” og bekker og elver rundt innsjøen til å gyte i. De anadrome (havvandrende) laksebestandene har ulikt levesett i elven og i havet. I løpet av de første leveårene i elven vokser lakseyngelen lite. Når den er 3-5 år gammel (11-22 cm lang) blir den til smolt, og går ut i havet. I havet spiser laksen hovedsaklig fisk og vokser mye raskere. I løpet av 3 år er laksen blitt 90-105 cm lang og veier 8-13 kg. Etter 1-4 år i havet går laksen opp i sin barndomselv igjen for å gyte. Hvordan laksen finner tilbake til elven er ikke helt klart, men det antas at luktesansen spiller en stor rolle i navigeringen. Laksen finnes langs hele kysten og opprinnelig i de fleste store elver i Norge. På grunn av vassdragsutbygging, forurensning og overfiske har laksestammene i Norge blitt mye mindre de siste 30 år. I dag mangler funn av laks i fylkene Oppland og Hedmark.

Laue er en relativt liten stimfisk (max. 25cm) som hos oss bare finnes i lavlandet på Østlandet. Den svømmer ofte nær overflaten og beiter zooplankton og insekter som ligger på overflaten. Skjellene ble tidligere brukt til å framstille perle-essens som ble brukt til å gi kunstige perler et mer naturlig preg.

Mort finnes på Østlandet, muligens også i østlige deler av Finnmark. Den er en av norges mest tallrike karpefisker. Morten lever i innsjøer og tilstøtende elver, og svømmer ofte i store stimer. Den er vanligvis knyttet til vegetasjon strandsonen der den spiser bunndyr, men i tallrike bestander lever den pelagisk og beiter zooplankton og kan også inkludere planter i dietten. Morten kan danne egne brakkvannsstammer i elvemunninger som vandrer opp i ferskvann for å gyte. Gytetiden er om våren, når vanntemperaturen har nådd 10-12 grader.

Nipigget stingsild har 8-11 ryggpigger og mangler beinplater på kroppssidene. Arten er vidt utbredt i Norge. Fisken foretrekker ferskvann med sterk vegetasjon, men finnes også i brakkvann. Den nipiggete stingsilden spiser fiskeegg, yngel, små krepsdyr og mygglarver, og blir som regel tre år gammel.

Regnbueørreten hører egentlig hjemme på Nord- Amerikas vestkyst, men dens gode tilpasnings evne har ført til at den har blitt utsatt mange steder i Europa. I Norge ble de første utsetningene foretatt rundt 1908, men det var oppdrettsforsøkene på 1950- tallet som var mest fruktbare. Regnbueørreten har fått det norske navnet sitt fra det fiolettrosa båndet den har på siden. På ryggen og halen har den mørke flekker. Arten kan bli opptil 79 cm og 9,4 kg i Europa, men blir nesten doppelt så stor Nord- Amerika. Den finnes i stasjonære bestander i stillestående vann og i vandrende bestander i rennede vann. Arten stiller ikke så strenge krav til leveforholdene som laks og ørret, og finnes også i dammer og tjern som ikke har så rent vann. Føden består av insekter, krepsdyr og småfisk som f. eks. amerikansk ørekyte. Tidligere regnet man regnbueørreten som en art under den Atlantiske lakseslekten Salmo, men den regnes nå som en art i den pasifiske lakseslekten Oncorhynclus. Regnbueørreten finnes i hele landet.

Røye finnes bare på den norlige halvkule, og den er funnet i alle norske fylker. Den trives godt både i hurtigstrømmende vann og dype, kalde innsjøer. Røya trenger oksygenrikt vann, og den sjøgående formen finnes i saltvann helst inne i fjorder og i skjærgården. I Nord- Norge går røya litt lenger ut fra kysten enn i Sør- Norge. Røya var den første ferskvannsfisken som vandret inn i Norge etter istiden, og den regnes til de arktiske fiskearter. Som ørret og laks opptrer røya i forskjellige drakter avhengig av miljø, kjønn og om den er i paringstid eller ikke. Størrelsen varierer også. Den sjøgående formen blir som regel 1-2 kg, mens den stasjonære dvergformen i ferskvann sjelden blir større enn 10-15 cm. Stasjonær røye spiser små krepsdyr og mygg larver, mens røye i sjøen hovedsaklig lever av raudåte og fiskeyngel.

Sikens systematikk er svært omdiskutert. Enkelte forskere har hevdet at det egentlig er snakk om nesten 100 forskjellige arter, mens andre opererer med mindre enn 10. De fleste tolker siken som en art med store variasjoner mellom populasjonene. Vannprogrammet vil bruke den siste tolkningen inntil systematikken er bedre avklart. Sikens biologi varierer også fra bestand til bestand. Noen steder er den en ren bunndyrspiser, andre steder er den planktonspisende. Bestandene kan også være delt mellom en pelagisk og en bentisk form, som er atskilt både i diett og kroppskarakteristika, f. eks. antall gjellegitterstaver. I noen innsjøer danner disse formene helt separate bestander med forsjellig gytetid og sted, i andre innsjøer er det hybridisering. Gytebiologien viser generelt stort variasjon mellom bestander. Det ser ut til at variasjonene har sammenheng med vanntemperaturen om høsten. I tilløpsbekker og grunne områder som avkjøles tidlig, gyter siken også tidlig, mens den på dypt vann og i utløpselver gyter seinere. Eggene gytes i frie vannmasser og synker mot bunnen. De klekkes engang på våren, avhengig av vanntemperaturen. Både yngel fra innsjøen og fra tilløpsbekkene lever vanligvis pelagisk i innsjøen. Enkelte steder blir imidlertid yngelen stående på bekken i opptil 6 år før de går ut i innsjøen. Siken er ikke tidligere registrert i Hordaland, Sogn og Fjordane eller Nord Trøndelag.

I Norge er all suter utsatt. For 150 år siden ble den satt ut av tyske gruvearbeidere i Solbergvannet ved Øyestad, og er derfra spredd seg til området Kragerø-Arendal. Den er også påvist i Asker, Eidskog, og Vinger kommuner. Noen opplysninger tyder også på at den kan finnes i Frøylandsvatnet på Jæren. På kontinentet finnes denne fisken i innsjøer med tett vegetasjon, og finnes ikke i innsjøer med steinbunn. Den er nattaktiv, og spiser i første rekke snegler og mygglarver. Den spiser også plantedeler.

Sørv finnes i lavlandet på Østlandet, rundt Oslofjorden og nedover til Telemark. Av VANDA (Jæren Folkehøyskole) er den også funnet i Frøylandsvatnet på Jæren. Arten lever på grunt vann, i vegetasjonsbeltet, der den svømmer i stim. Dietten består av planter, men også små snegler og insektlarver. Gytetiden er langtrukket, fra midten av slutten av mai til midten av juli. Gyteleken foregår helt inntil stranda, på 10-90 cm. dyp. Arten er kjent for å blande seg inn i gyteleken til andre arter, og hybrider mellom sørv og andre karpefisker er kjent blant annet fra Vansjø ved Moss.

Trepigget stingsild er vanlig over hele landet. Den har 2-5 frie pigger på ryggen foran ryggfinnen. Kroppen mangler skjell men er i varierende grad dekt av beinplater. Den trepiggete stingsilden er meget tilpasningsdyktig og finnes både i småbekker med rik vegetasjon, i brakkvann og i åpent hav. Antakeligvis var stingsilden en av de første artene som vandret inn i landet etter istiden, og som en følge av landhevningen finnes nå stingsild i vann 50-120 meter over havet. Trepigget stingsild er rovdyr og spiser en mengde forskjellige larver, mark og dyreplankton. Fisken blir kjønnsmoden når den er 1-2 år og gyter i en eller to sesonger. Hannen vokter reiret og passer på at eggene får optimale utviklingsforhold. Stingsild blir sjelden eldre enn tre år.

Vederbukens utbredelse er begrenset til lavlandet på Østlandet. Den har en allsidig diett med hovedvekt på insektlarver og andre bunndyr, men hvis der det er konkurranse om maten inkluderer den også planter. Den gyter i mai-juni, i rennende vann på vegetasjonsrik grus og sandbunn. En variant, Gullvederbuk, holdes ofte som prydfisk i parker. Kjent fra Kristiansand, Øystese og Bergen.

Ørekyt er den av karpefiskene som har størst utbredelse hos oss. Den har blitt godt hjulpet av mennesker ved at den har vært mye brukt som agn ved sportsfiske. I dag er den utbredt i ferskvann over mesteparten av Norge, også i de høyereliggende delene av vassdragene. Den har vist seg å gjøre stor skade på en del steder der den har blitt introdusert, f. eks. i Jølstravatn i Sogn og Fjordane, der den har blitt en betydelig næringskonkurrent til liten aure. Stor aure i dette tilfellet også svært lite effektiv til å beite på ørekytbestanden, og resultatet er en svekket aurebestand. Ørekyta svømmer i stim i strandsonen, og spiser fortrinnsvis bunndyr. I tette bestander inkluderer den også plantemateriale. Hvis den får sjansen, spiser den også fiskeyngel og -egg.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.